Metode
Mitt metodiske utgangspunkt
Jeg er inspirert av flere retninger som emosjonsfokusert terapi, psykodynamisk terapi, kognitiv atferdsterapi, psykomotorisk tilnærming. Men metoden står meg nærmest er Acceptance and Commitment Therapy (ACT), aksept- og forpliktelsesterapi på norsk. Da handler det bl.a om å utforske og omfavne, i stedet for å ta avstand fra det man opplever som problemer, og jobbe mot aksept. Dette kan åpne for muligheter til bevegelse der ting føles fastlåst.
Individ og kontekst
ACT baseres på atferdsanalyse og tar ikke bare hensyn til hvordan psykologiske fenomener viser seg, men også til konteksten de oppstår i og hvilken funksjon de har. På den måten har man et fokus utover symptomer, tanker, følelser og verbale uttrykk alene. Sagt på en annen måte; psykisk helse påvirkes ikke bare av det som skjer inni deg, men også av det som foregår rundt deg, i livet.
Det er denne bredden og dybden som gjør at jeg tiltrekkes metoden, i tillegg til at den stemmer overens med hvordan jeg forstår psykologiske prosesser og menneskers fungering.
Forpliktelsen ligger i å finne frem til egne, personlige verdier, livsmål og iboende ressurser, for så å kunne la seg veilede av disse – altså gjøre forpliktende avtaler med seg selv.
Det er godt forankret i forskning at det å innarbeide sunnere strategier basert på en slik avtale kan gi endring og bedring i psykisk helse og livskvalitet.
Terapi er å sette i gang prosesser for å oppnå endring
Inngangen til psykologisk innsikt og emosjonell bearbeiding skjer i dialogen. Min sentrale rolle som psykolog er å være faglig og emosjonelt støttende i dette. Det er du som må gå skrittene, men jeg går de med deg (fritt stjålet fra Eidsvåg). Jeg er også opptatt av å ha fokus på kroppens signaler, dens sansninger og kroppens hukommelse. Ikke bare er kroppen uløselig knyttet til alt som skjer med oss, den byr også på noe utover det intellektuelle.
Jeg har spesiell interesse for minnerekonsolidering. Det innebærer, veldig enkelt forklart, å bryte opp i det vi har lært gjennom følelser og opplevelser, og lære hjernen og kroppen nye måter å reagere på. Minnerekonsolidering er en virkning av mye av det som foregår i terapi – hver gang vi prater oss igjennom vanskelige, vonde hendelser i trygge rammer, kobles nye emosjonelle erfaringer til fortellingen. Minnene i seg selv kan ikke endres, men hva vonde minner og traumer gjør med oss kan endres.
Tid, tålmodighet og retning
En viss kontinuitet og en felles forståelse av hva de viktigste temaene i terapien skal være, og hva man ser for seg å oppnå, spiller også inn for hvor mye man får ut av terapien.
Hvorfor møtes i samme rom i stedet for videosamtale?
Dette er det ulike oppfatninger om og hva som passer den enkelte best, vil variere. Hver psykolog vil arbeide utfra egen overbevisning og stil, og for meg er det fysiske møtet det riktige.
Jeg legger vekt på tre viktige elementer ved å møtes ansikt-til-ansikt:
God, effektiv terapi forutsetter tillit. Å møtes ansikt-til-ansikt bidrar til å etablere tillit og trygghet. Vi er tross alt sosiale vesener, og tilstedeværelse er viktig i alle interaksjoner.
Samtaler på en terapeuts kontor gir et rom borte fra hverdagen. Et nøytralt sted kan dessuten gjøre det mer konfortabelt å dele det nære og private. Mitt kontor er lydisolert og jeg tilrettelegger for å unngå forstyrrelser - noe man ikke alltid får til hjemme.
Kommunikasjon mellom mennesker er anslått til å bestå av omtrent 30% ord, resten er kroppsspråk. Video begrenser tilgang til dette. Ikke-verbal informasjon og kroppsspråk hjelper meg med å forstå deg og dine behov bedre.